Min trosreise begynte i det lille fiskeværet Vikna, hvor jeg ble født inn i en familie med fjorten barn. Min far var fisker og tilbrakte mye av tiden på havet, mens min mor bar ansvaret for hjemmet og familien. Begge mine foreldre var sterke troende, men det var særlig min mors tro som gjorde et dypt inntrykk på livet mitt.
Jeg kan fortsatt huske hvordan jeg hørte min mor be og rope til Gud, og hvordan hun ofte nevnte hvert eneste av barna sine ved navn for Ham. Hun var en kvinne med en dyp og levende tro. Herren hadde lagt det på hennes hjerte at dersom hun holdt seg nær til Ham, ville Han ta seg av alle barna hennes. Og det gjorde Han.
Min mors vitnesbyrd ble et anker i mitt eget liv og var med på å legge grunnlaget for min kjærlighet til Jesus Kristus. Hun fikk også selv erfare Guds helbredende kraft, da hun ble helbredet fra epilepsi. Vitnesbyrdet om hennes tro og helbredelse har fulgt meg gjennom hele livet.
Senere giftet jeg meg med mitt livs kjærlighet, Torill, og sammen bygget vi vårt hjem i Oslo-området. I de første årene av ekteskapet gikk jeg gjennom en svært mørk periode. Jeg var overmannet av angst og frykt. Jeg var redd for å reise langt hjemmefra og kunne knapt dra noe sted uten å vite hvor nærmeste lege var, eller uten å ha medisiner med meg. Jeg sov dårlig og levde i en konstant frykt.
Tilstanden ble etter hvert så alvorlig at jeg ropte til Gud og ba Ham om ikke å la meg våkne neste morgen.
Men midt i dette mørket hørte jeg Guds Ord. Jeg bestemte meg for å ta Gud på Hans Ord og sette Hans løfte på prøve. Jeg ba i all enkelhet:
«Herre, hvis Du er virkelig, så ta dette fra meg.»
Gud svarte på den bønnen.
Jeg proklamerte satan som en løgner og ånden av frykt og angst forlot meg. Fra den dagen har jeg aldri tvilt på Guds helbredende nåde. Det jeg hadde hørt forkynt, ble nå mer enn bare noe jeg hadde hørt om – det ble noe jeg selv hadde fått erfare.
En dypere søken etter sannheten
Torill og jeg fikk vår førstefødte, Trond. Vi gikk i en pinsemenighet, og vi ble døpt i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Vi var lykkelige og trodde at vi hadde funnet sannheten.
Så en dag hørte jeg en forkynnelse over Apostlenes gjerninger 2, vers 38. Da jeg studerte Skriften nærmere, ble jeg overbevist om at jeg måtte la meg døpe på nytt – denne gangen i Herren Jesu Kristi navn.
Selv om dette stod klart for oss, skulle det ikke bli lett å følge denne overbevisningen. Familie, venner og menigheten vi tilhørte, var sterkt imot oss og advarte oss om at det vi gjorde, var av djevelen. Likevel trodde vi at vi måtte følge den overbevisningen vi hadde fått gjennom Guds Ord.
Torill og jeg ble derfor døpt på nytt i vår Herre Jesu Kristi navn. På grunn av denne beslutningen møtte vi betydelig motstand og kritikk, og til slutt ble vi bedt om å forlate menigheten vi hadde gått i.
Selv om dette var vanskelig, fortsatte vi å søke etter det vi trodde var sannheten i Guds Ord.
Vi oppdaget budskapet
Gjennom denne fortsatte søkingen kom vi i kontakt med andre troende som også søkte. Det var på denne tiden vi ble kjent med tjenesten og de innspilte forkynnelsene til bror William Marrion Branham.
Budskapene gjorde et dypt inntrykk på oss. Vi trodde at Gud hadde gitt broder Branham et særskilt kall knyttet til helbredelse, utfrielse og en spesiell åpenbaring av Skriften.
En amerikansk predikant, Raymond Jackson, kom senere til Norge og forkynte William Branhams budskap. Gjennom disse møtene og vårt fortsatte studium av Skriften ble vi overbevist om at broder Branham var profeten det er talt om i Malaki 4, vers 5–6, og at hans tjeneste hadde en betydningsfull plass i Guds profetiske plan.
I 1974 flyttet Torill og jeg til Verdal sammen med noen andre troende venner. Vi fikk ytterligere tre barn – Nina, Yngve og Veronica. Vi begynte å holde møter utendørs og forkynte for menneskene i lokalsamfunnet. Noen ganger stod vi utenfor kinoen og forkynte Guds Ord og kalte mennesker til å komme og høre evangeliet.
Etter hvert ble det etablert en menighet, og vi fortsatte sammen i arbeidet i flere år.
Gjennom prøvelser og uenighet
Som mange grupper av troende opplevde vi etter hvert også åndelige uenigheter. Enkelte åpenbaringer og lærespørsmål knyttet til profetens budskap ble områder hvor vi kom til forskjellige forståelser, og til slutt gikk vi hver vår vei.
Men gjennom alt dette var broderkjærligheten aldri problemet.
Årene lærte oss at troende kan ha ulike oppfatninger og forståelser, og likevel anerkjenne hverandre som brødre og søstre i Kristus. Vårt ønske var fortsatt det samme: å følge Guds Ord og vandre i det lyset Han hadde gitt oss.
Fellesskap i Ordet
Vi ble kjent med broder Per Johansen fra Skien og menigheten der, Rising Tabernakel. Gjennom dette fellesskapet fikk vi oppleve en enda dypere enhet omkring Guds Ord.
Siden den gang har vi vært svært takknemlige for det fellesskapet vi har fått med brødre og søstre som deler den samme troen – ikke bare her i Norge, men også rundt omkring i verden.
Når jeg ser tilbake på livet mitt, kan jeg se Guds hånd gjennom hver eneste periode: fra min mors bønner i barndomshjemmet, til den helbredelsen Gud ga meg fra frykt og angst, til søkingen som førte Torill og meg dypere inn i Skriften, og til slutt til det fellesskapet vi har i dag.
Mitt vitnesbyrd handler til syvende og sist ikke om et menneske, en menighet eller en organisasjon. Det handler om Guds trofasthet.
Han hørte min mors bønner.
Han fridde meg ut fra frykten.
Han ledet oss gjennom vår søken etter sannheten.
Og Han har fortsatt å lede oss gjennom sitt Ord.
For dette er jeg takknemlig til Gud. Og jeg ser frem til å fortsette å forkynne Hans Ord og ha fellesskap med troende over hele verden, inntil Herren kommer.